Refleksjoner i speil og sinn

http://www.adressa.no/kultur/article1460791.ece
Kongen avduker monumentet "Reflections". Foto: IVAR MØLSKNES
"Reflexions" speiler naturens fullkommenhet i museumsparken.
Anmeldt av Solveig Lønmo
Publisert: 22.03.2010 kl. 11:42
Endret: 22.03.2010 kl. 11:46

Samtidig som "Reflexions" inneholder elementer som bekrefter monumentsjangerens tradisjoner, har det enkelte utprøvende formmessige egenskaper. Materialbruken er typisk 2000-tallet.
REFLEXIONS
Mats Olofgörs og Torbjörn Johansson
Når fenomenet vitenskap skal formgis, har man ofte tydd til geometriske former. Den perfekte kulen er et bilde på naturens fullkommenhet, som man i alle tider har forsøkt å forstå, etterligne og overgå i kulturen og vitenskapen. I det nyåpnede monumentet "Reflexions", som er en hyllest til grunnleggerne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap, hviler en speilblank kule omgitt av vertikale søyler under åpen himmel. Den reflekterer sine omgivelser, og liksom samler dem i sin kjerne.
Den ruvende størrelsen og valget av hovedform er definitivt monumental. Man inviteres inn i rundheten, som åpner for undring, beundring og forvirrende svimmelhet. Her omringes man av en meanderform som fungerer som bærende element. Bruken av meanderen er klassisistisk og bekreftende, mønsteret av urgammel opprinnelse. Kombinert med sirkelen blir meanderen uendelig, uten start og slutt.
Står man utenfor og litt på avstand får man oversikt over strukturen. Det er da dens anti-monumentale egenskaper trer frem. For den hviler ikke tungt på bakken. Det speilende metallet på utsiden og den hvitlakkerte innsiden får monumentet til å virke lett og nærmest svevende. Luften mellom formelementene forsterker dette nesten immaterielle og transparente. Her har "Reflexions" mer til felles med skulpturer av samtidskunstnere som Dan Graham og Anish Kapoor enn med noen monumenttradisjon. Reflekterende materialer som gjør betrakterens fysiske tilstedeværelse til en del av verket er et trekk ved flere av 2000-tallets strategier.
Mats Olofgörs og Torbjørn Johansson befester altså monumentets tilhørighet til 2010 på en vellykket, om ikke så særegen måte. I Trondheim har "Reflexions" minst to eldre slektninger i Bjørn Melbye Gulliksens "trone" på Dragvoll og Eva Kuns minnelund på Stavne kirkegård. Det nye monumentet henter imidlertid det meste av sin arkitektoniske inspirasjon fra fjernere tider og steder: antikkens rundtempler, renessansearkitekten Bramantes Tempietto, og lysthus fra tiden da DKNVS ble etablert (1760). Tidsdimensjonen er innbakt i monumentet, som leker på kryss og tvers i den.
Stedsmessig er "Reflexions" bundet til plassen det står på, der den skiftende solenergien i området vil påvirke fargen på skulpturens innebygde belysning. Om natten vil den fremstå nærmest utenomjordisk. Museumsparken kommer til å blomstre i sin nyoppussede drakt når våren får mer tak. Da vil det nye monumentet og parkens andre skulpturer virke mindre malplasserte i forhold til hverandre. Fremmedheten i "Reflexions", som for eksempel ligger i kontrasten mellom monumentets kantete åpninger og vitenskapsmuseets rundbuede vinduer, eller mellom monumentets symmetriske form og Cissi Klein-skulpturens ekspressive uttrykk, tilfører byrommet en energi det tåler fint. Jeg er overbevist om at museumsparken vil bli et godt og spennende sted å være.